Har du trygt vann i brønnen?

 
Mange lurer på om brønnvannet de har er trygt å drikke. Det finnes noen enkle forholdsregler du kan ta for å sikre vannkilden.

Fjern forurensingskilder i nærheten, sørg for god drenering rundt brønnen og før jevnlig tilsyn. Kontroller gjerne noen ganger i året at det ikke har skjedd noe i eller i nærheten av drikkevannsbrønnen. Sjekk at brønntopper og lokk er hele og tette, og at det ikke ligger noe nede i brønnen. Sjekk også at det ikke har skjedd noe i nærheten som kan forurense vannet. – Et slikt tilsyn bør gjennomføres minimum hver vår når snøen har gått og hver høst før frosten kommer, sier næringsmiddelteknolog Lone Grønbech i LabForum.

Amund leter etter parasittene Giardia og Cryptosporidium fra en vannprøve.
Er du usikker på om vannet er trygt å drikke, kan det være lurt å få utført en undersøkelse på et laboratorium. En slik analyse kan avdekke eventuelle farlige parasitter i drikkevannet, men gir deg også nyttig informasjon om alt fra surhetsgrad, innhold av tungmetaller, humus og mye mer.

Les mer: Medlemmer i Norsk Hyttelag får 20 % rabatt på laboratorietjenester fra LabForum.

I Norge drikker vi for det meste overflatevann, det vil si vann fra innsjøer. Slikt vann er svært utsatt for påvirkning fra miljøet rundt vannkilden. Hjemme får du sannsynligvis vann fra et vannverk, og da er det vannverket som er ansvarlig for at vannkvaliteten er god og at drikkevannet ikke inneholder skadelig forurensning av noe slag. Det finnes en egen godkjenningsordning for alle vannforsyningssystem som dekker minst 20 husstander/hytter eller minst 50 personer.

Hvis du får vann fra egen brønn eller fra et privat vannverk som ikke er godkjenningspliktig, er det opp til den enkelte å ta ut prøver for analyse. Vi anbefaler at du analyserer vannet hyppig, og at du ber laboratoriet om å analysere mer enn bare bakterieinnhold.

Surhetsgrad og bufferevne
Vann bør ha en surhetsgrad på mellom pH 6,5 og 8,5 for å unngå at vannet skader rørnettet med korrosjon, rustdannelse og utløsing av tungmetaller.

Fargetall
Organisk stoff (humus), jern og mangan gjør vannet brunt og gir vond smak. Misfarging kan også være en indikasjon på tilførsel av overflatevann til grunnvannsbrønner eller tilførsel av myrholdig vann til innsjøer.

Konduktivitet
Vannets innhold av mineraler og ioner kan indikere saltvannsinnslag i brønner eller tilførsel av forurenset overflatevann til drikkevannsledninger.

Turbiditet
Innnholdet av grums og svevepartikler indikerer forurensning og løsning av innvendig belegg som rust eller slam i drikkevannsledningene.

Metaller

En analyse for metallinnhold i vannet kan fortelle deg om vannet utløser tungmetaller fra rørinnholdet. Høyt innhold av kopper kan utgjøre en risiko. Av og til er kopperinnholdet høyere i vann som har stått en stund i rørene, så det er viktig å tappe vannet en stund før man bruker kranvann til matlaging og drikke – særlig i en hytte som har stått avstengt en periode. Vi anbefaler også å teste vannet for jern og mangan. Selv om disse metallene har mindre helsemessig betydning, kan de gi store ulemper i form av dårlig smak på vannet og misfarging av alt fra klesvask til sanitærutstyr.

Bakterier

I tillegg til at høyt bakterieinnhold kan gi helsemessige problemer i seg selv, indikerer det ofte at vannet inneholder smittestoffer fra dyr. Funn av koliforme bakterier kan tyde på at vannkilden er forurenset av avføring fra dyr eller mennesker, mens for eksempel E.coli kan tyde på fersk forurensing som også inneholder andre tarmbakterier.

Vannprøver analyse for pH, konduktivitet, turbiditet og alkalitet.

Mange tar kun prøver dersom lukt, smak eller utseende på vannet endres. Det kan være sterkt misvisende, da flere alvorlige problemer verken smaker eller lukter. Derfor anbefaler vi å analysere vannets kjemiske status hvert tredje år. Vannets mikrobiologiske status bør ideelt sett analyseres oftere, gjerne hvert år.



<< Forrige        36 av 78        Neste >>
 
 
 
 
 
© 2013 Norsk Hyttelag
Webutvikling av: Assist2net